Andholmen

av Johannes Bjugn

Det falt seg slik at jeg var i England da «freden braut ut» i maidagene 1945. Heimreisa fra Skottland til Norge gikk med Andhol­men av Bø. Det har gått 45 år siden denne turen, og hele 50 år siden båten ble rekvirert av de militære myndigheter og ført over til England. Nå tenkte jeg det kunne være på sin plass å berette hvorfor «Andholmen» havnet i England, hva den ble brukt til der, og om heimreisa til Norge - med meg som eneste passasjer. Så som­meren 1990 tok jeg kontakt med Lars Olsen - vi er søskenbarn - for å få ham til å fortelle om «Andholmen»'s siste dager her heime før ferda gikk til England:

Like etter at jeg kom heim fra militæret i 1940 ble «Andholmen» rekvirert til å frakte franske tropper ut fra Narvik. Vi var der i tre døgn og førte franskmenn ut til destroyere som lå på Ofotfjorden. De som var om bord var skippe­ren Karl Gregussen, Leif Ludvigsen som var maskinist, og Peder Johansen og jeg som mannskap. Vi kom heim til Bø en lørdag, etter endt oppdrag. Søndag formiddag kommer han Karl heim til oss og sier at vi skal gå en fin tur til Tromsø. Ja, det var greit. - Foruten meg skulle han Wilhelm Gregussen være med, like­så han Simon Pedersen i bokhandelen og han Leif Ludvigsen (som maskinist). Dessuten kom det om bord en sønn av ho Ebba Wiig som bodde i Svolvær; navnet husker jeg ikke. (Av Bø bygdebok framgår at Ebba Wiig var gift med Olav Johansen, Svolvær, og omtalte sønn var Odd Johansen.)

Ja, så gikk vi da ned gjennom Gimsøystraumen; vi skulle først til Henningsvær og derfra til Tromsø. I Sauøysundet møtte vi «Odin», som gikk foran oss til fiskebruket hans Riks­heim på Sauøya. Det var en gråmalt oljebåt med dobbelsylindret motor: Jeg er sikker på at du har sett den mange ganger. Vi heiv «And­holmen» fast ved kaia på bruket, og der blei det trilla fram 250 tønner rogn. De tok vi ned i rommet, og han Simon og jeg var nere og stu­va. Så blei det tatt om bord tre hektoliter kol og litt ved. - Da vi var ferdig i rommet og kom på dekk, var han Karl og han Wilhelm borte. Det viste seg at de hadde gått heim til Bø på «Odin» for å hente seglan til «Andholmen».

Først nå fikk vi greie på at båten skulle ut på en lengre tur, men vi fikk ikke vite noe om hvor den skulle. Det kom en fremmed mann om bord og heiv ei uniform på romluka. Det var en marineoffiser. Sammen med ham kom sjefen for marinen i Svolvær i krigsdagene; navnet hans husker jeg ikke. Så blei vi kalt ner i lugaren, der vi blei orientert om at «And­holmen» skulle gå over til Skottland. Vi blei spurt om vi ville være med? Vi skulle få beta­ling fra vi gikk fra landet og til vi var tilbake igjen. Men ingen var villig, unntatt sønnen til Ebba Wiig. Han var 18-19 år - hvis han da var såpass gammel. Vi andre gikk i land.

«Odin» var ennå ikke kommet tilbake med seglan, og vi står på kaia og ser på at han som skulle være styrmann eller skipper går på brua på «Andholmen» og legger fra kai. Skuta lå stødig på sjøen med rognlast i rommet. - De gikk mot Bø for å treffe han Karl og få seglan, som de skulle ha med for sikkerhets skyld, og de møtte «Odin» her like utafor holmene: Han Karl lå ei stund etter at de hadde tatt om bord seglan og så på at «Andholmen» gikk sin veg, før han satte kurs for Henningsvær, aleine om bord i «Odin»: han Wilhelm var gått i land i Skagan. Men nå kom han Karl til å tenke på at han ikke kunne noe med motoren, derfor snur han, går tilbake til Skagan og får han Ludolf Lamark om bord. Han var motorkyndig. Det viste seg da at det var nesten fritt for olje på smurnings-apparatet: Hadde han Karl fortsatt til Henningsvær aleine, ville han ha brent opp motoren. - Ja, de kom da til Henningsvær, og tok oss om bord før turen atter gikk til Bø. Hvordan han Karl tok det - å miste båten? Han sa ikke stort, men fortalte da at han hadde fatt løfte om å beholde «Odin» til «Andholmen» kom tilbake. Og «Odin» ble liggende på Skagavågen ei stund. Men det varte ikke lenge før folk fra NEMAK i Svolvær kom og hentet bå­ten.

Vi hørte seinere at «Andholmen» gjorde fleire turer fra England til Norge. Du Johannes kom vel tilbake fra Skottland med «Andhol­men», eller hvordan var det?

- Jo, det stemmer nok. 18. mai 1945 befant jeg meg som vanlig på arbeidsplassen min i IV avdeling i Forsvarets overkommando. Der la jeg siste hånd på pakking av arkivalier m.m. som skulle sendes til Norge. Da fikk jeg med bare et par timers varsel ordre om heimreise. Den skulle gå med tog fra Kings Cross Station i London til Aberdeen i Skottland. Derfra ville det bli ordnet med videre transport til Norge via Shetland. - Det ble en hektisk avreise, da jeg måtte til mitt bosted ute i Richmond etter den delen av min bagasje som jeg ikke allerede hadde tatt med til kontoret i sentrum. Men en­delig var jeg da undervegs, i en togkupé som jeg disponerte aleine. I Aberdeen ble jeg møtt med bil, som tok bagasjen med til et hotell hvor det var bestilt plass. En annen bil tok meg med til havna, der jeg i henhold til reiseordre meldte meg for en engelsk marineoffiser, kap­tein Cowie. Der fikk jeg straks beskjed om at reisen videre til Shetland først ville starte om et par dager.

Fra kaptein Cowies kontor var det god utsikt til kaiene rett over gata. Der lå endel mindre båter, frakteskuter så det ut til. Blant disse var det en som jeg mente å ha sett tidligere, og på mitt spørsmål bekreftet kaptein Cowie at det var «Andholmen». Han så nok litt rart på meg da jeg spurte, så jeg var akkurat i ferd med å fortelle hvorfor jeg kjente båten, da det kom to marinefolk inn på kontoret. «Joda, det er «Andholmen» du skal reise til Shetland med. Og her er skipperen, kvartermester Johannes Nessen, og en av gastene hans», sa kaptein Co­wie. - Nå alt til rette for å spørre om jeg kun­ne få komme om bord med en gang, i stedet for å bo på hotell, mens jeg ventet på avreisen? Kvartermester Nessen bekreftet at der var køyeplass, men det var i mannskapslugaren hvor bekvemmelighetene ikke var de aller be­ste. Jeg beroliget ham med at jeg hadde en viss erfaring fra en tid om bord i min fars motorkutter («Havleik»). Kaptein Cowie fikk omdi­rigert reisegodset mitt, og kort etter var jeg installert i lugaren på «Andholmen».

Det ble to kjedelige ventedøgn i Aberdeen. «Andholmen» skulle ha med en god del last som var ventet med jernbanen fra London-området, og det var bare å smøre seg med tål­modighet. Men tidlig om morgenen tredje da­gen var vi på tur; den skulle vanligvis ta omtrent ett døgn. Men det ble en forferdelig husketur, som jeg for det meste tilbrakte i køya med spenntak i skott og dekk, og jeg var mør­banket da vi etter noen og tretti timers gange kom til Scalloway.

Det var en stor opplevelse å komme til Shet­land, som jo var norsk område i gammel tid. Jeg traff en god del norske marinefolk, bl.a. den berømte «Shetlands-Larsen». Han nevnte for øvrig at han skulle transportere meg og materiellet som «Andholmen» hadde med, til Tromsø, og til dette skulle han bruke motortorpedobåten «Vigra». Jeg traff også den engelske sjefen på basen, for så vidt angår landstyrkene. Han het Rogers og var major, og i samvær med nordmennene gjennom krigsårene hadde han lært seg flytende vestlandsk.

Ja, materiellet ble losset fra «Andholmen», og lastingen over i «Vigra» tok til, men plutse­lig ble det stans i arbeidet. Nå kom Shetlands-Larsen ned på kaia og meldte at han hadde fått ordre om å innfinne seg i Bergen med «Vigra» og de øvrige tre MTB-ene. Materiellet ble at­ter lastet over i «Andholmen», som så fikk or­dre om å ta fatt på Tromsø-turen.

Vi forlot Scalloway i godt vær neste morgen og var innom Lerwick på austsida av øya før kursen ble satt mot Norge. Nordsjøen lå blikk­stille, og jeg fikk nå god anledning til å komme skipper og mannskap nærmere inn på livet. Skipperen Johannes Nessen var fra Bulandet, dit kursen nå var satt. Han var tidligere be­stmann på ei redningsskøyte hvor broren var skipper, og de lå i Måløy under raidet der. Jo­hannes grep til våpen mot tyskerne og måtte derfor dra fra landet sammen med de engelske og norske soldatene da de returnerte til Eng­land. Så gjennomgikk han den obligatoriske trening i kompani Linge og ble deretter beor­dret til skipper om bord i «Andholmen». Det framgår av oversikter jeg har sett at han førte «Andholmen» på tolv turer til Norge, flere av disse til Nord-Norge. Det gjaldt transport av agenter, våpen og ammunisjon, selvsagt med livet som innsats hver gang. - Etter at Shetlands-gjengen mistet en rekke båter av samme klasse som «Andholmen», fikk de gjenlevende stoppordre, og «Andholmen» ble satt til transportoppdrag mellom Shetland og Skottland for resten av tida, til freden kom.

Da vi landet heime i Norge, kom skipperens familie til stedet med en gavlbåt. De hadde slekt der, og det ble en riktig hyggelig kveld med rømmegraut, spekekjøtt og flatbrød. Og skipperen kom heller ikke snau: Det ble brakt i land en rekke godsaker - ting som de heime hadde manglet i flere år.

Neste stoppested var Ålesund: Matrosen Martin hørte heime der, og han hadde ikke sett sine på seks år. Nå var han 21 år gammel og hadde som sjømann i handelsflåten vært med på tre senkninger, før han meldte seg til mari­nen og ble med på 36 turer til Norge med MTB.

Så var det Hitra. To av matrosene hadde sin heim der; navnene deres husker jeg dessverre ikke. Den første fikk ca. l time til å hilse på foreldrene, kom så om bord igjen med en åttekilos laks og ei spann med rømme! Han var menig matros, men hadde sitt lossertifikat i lommen. - Den neste hadde heimen sin i et lite tettsted lengst nord på Hitra, der vi alle var i land og besøkte en kafé. Også han var menig, bare at han i sin lomme hadde styrmannssertifikat.

Vi måtte innom Trondheim for å få klarering gjennom minefelter som enda var aktive. Der ble vi i hele to dager og fikk sett oss godt om, i en by hvor jeg for min del bare hadde vært på gjennomreise. På Folla dumpet vi ei tønne med matvarer i en båt som lå på fiske - sen­ding til familien fra en matros som ikke fikk forlate Shetland enda. På Tjøtta var jeg i land for å sende telegrammer. I samråd med skippe­ren var det fastlagt når vi ville være på de ulike steder der det passet å møte pårørende. Jeg hadde penger og påtok meg både sambandstjenesten og betalingen. Vi var i Bodø til fastsatt tid, og der fikk jeg møte Reidun, kona mi, som den gang bodde i Sulitjelma med vår lille dat­ter Bodil.

Den ene av maskinistene hadde heimen sin i Tysfjord, og hans pårørende møtte mannster­ke opp i Lødingen. Så gikk vi til Harstad, der «Havleik» lå ved kaia. Om bord var min farfar Martin Bjugn, min far Peder, min onkel Hå­kon, mine brødre Guttorm og Leif, min fetter Olav Lundhaug, min beste barndoms- og ung­domsvenn Håkon Fagerhaug, skredder Jens Hansen og restauratør Tyssing. Men «rosinen i pølsa» var båtens eier, Karl Gregussen og broren Wilhelm: Det var et gjensyn etter ne­sten fem års adskillelse! Jeg syntes å se noe blankt i øyekrokene på Karl, men snart var han i gang med å handfare båten sin. Ja, det var litt rørende for meg også - med slikt frammøte av skyldfolk og venner - selv om fraværet ikke hadde vart særlig lenge og slett ikke hadde vært særlig farefullt.

Siste familietreff var på Gibostad, der ma­skinist nr. 2 hadde sin heim. Dermed var det bare to av mannskapene som ikke hadde fått møte sine pårørende på turen, nemlig telegra­fisten, matros Bakken fra Bergen, og stuerten fra Ankenes som jeg ikke husket navnet på. Og snart var vi framme i Tromsø, etter ei fin heimferd som aldri vil gå av minnet. - Neste gang jeg så «Andholmen», lå den på Skagavågen. Det er blitt meg fortalt at den nå er kon­demnert.