Bureiseren på Straumsnes

Av Jarle Johannessen

Denne fortellingen er en takk og en hyllest til alle bureisere i Norge generelt, men til en spesielt. De var en bondegruppe av slitere som bygde dette karrige landet. Uten dem ville Norge sett annerledes ut, derfor må vi ikke glemme dem.

Det er sommeren 1930. En ualminnelig varm sommer. Rundt om på gårdene stikkes det torv, men varmen gjør det nesten ubehagelig å arbei­de midt på dagen. På grunn av varmen og tør­ken står ikke avlinga særlig bra. Utenfor de dyrka arealene på Ramberg er de vannsyke myrene nesten uttørka. Det eneste som trives ser ut til å være myrduna. Den blomstrer kvitt som et snølandskap så langt øyet rekker.

Mannen som beveger seg framover i ter­renget, hopper lett fra tuve til tuve. Av og til stopper han opp, skygger med handa for sola og ser ut over dette svære myrlandskapet. Noen tørre lynghauger stikker opp og ligger som øyer i myrene. Langt der framme mot sjøen, bare så vidt han kan øyne det, ser han skog. Tett halvlang bjørkeskog. Den skjuler sjøen full­stendig, men han veit at her stopper landet.

Varmen får svetten til å drive av ham. Vadmelsskjorta er gjennomvåt og setter seg fast til kroppen. Av og til treffer han på myrhull hvor det ennå er litt vann. Disse står nærmest og putrer og koker, og vitner om bunnløs myr. Han passer seg vel for hullene, og foretar lange byks over. Når han føler han har god balanse i krop­pen, legger han øksa på skuldra og går fort.

Sofus Eliot Johannessen har allerede gått langt. Han bor med kone og to barn hos sin bror Aksel, i Kleivan ytterst på Snarset. Nå har han av sin fetter, Gustav Johansen på Ramberg, halvveis fått lovnad om kjøp av jord i denne ville utmarka. Det er på langt nær ikke sikkert ennå, for selv om det er hans fetter som eier utmarka, koster det penger å kjøpe jord, og penger er det lite av. Allikevel vil han ta områ­det i øyensyn for å være orientert. De han har snakket med, har jo alle sagt at dette området ikke lar seg dyrke. Det er for uveisomt, og myrene er bunnløse: Her han går, er det sann­het. Husbygging i disse myrene er umulig. Allikevel skal ingenting være usett. Han vil undersøke alt, for slik han nå bor med sin fami­lie, kan det ikke fortsette.

Uten å tenke over det, står han plutselig helt tørt på en stor flat stein. Han har ubevisst gått seg på en liten tørrabb midt i myra. Endel stein stikker opp, og under blåbærlyngen er det sand og småstein. Rundt om den tørre forhøyningen er det myr, og tett med småskog. Det er bare så vidt han mellom trestammene kan se et lite glimt av sjøen, selv om den ikke kan være mer enn femti meter unna.

Et forundelig landskap. Han hogger seg en bjørkekjepp og spisser den i enden. Han vil undersøke denne rabben, hvor stor den kan være. Kan det være plass for et hus? Han stik­ker med kjeppen i landskapet rundt om, femten til tyve meter. Utenfor dette området er det bare myr. Etter hvert blir han mer og mer sikker, her vil han bygge hvis det er mulig. For selv om den skogvokste myra ligger tett innpå, må den kunne dyrkes hvis den først blir grøftet ut. Nå gjelder det huset, og han er ikke i tvil om hvor det skal ligge. Hans svette ansikt lyser opp i et smil: Han har funnet stedet han har lett etter, nå gjelder det bare om det kan bli hans. - Og etter nye samtaler med Gustav Johansen får han kjø­pe 80 mål av den myrtunge utmarka.

Sofus var handelsbetjent hos Håkon Ram­berg i 1929. Det er derfor sannsynlig at Håkon inspirerte Sofus til å prøve seg som nybrotts­mann. Det var på langt nær allment kjent at man kunne få rimelig lån i Landbruksbanken, de såkalte bureisingslån. Men dette var ting Håkon Ramberg var kjent med. Han var en utadvendt og meget politisk interessert person som reiste endel i eget distrikt og også var i Oslo i kraft av offentlige verv han blei valgt til. Uten tvil var han en krumtapp i ei fattig bygd. Sannsynligheten taler for at det var han som formet søknaden til Landbruksbanken, samti­dig som han kunne garantere for at det her vir­kelig var snakk om udyrka jord, nybrottsjord, selve forutsetningen for å få bureisningslån.

Sofus hadde ikke fått skjøte på eiendommen ennå, han trengte derfor en offentlig person til å bevitne at dette virkelig var nybrottsland, og Håkon Ramberg var den rette til det.

Allerede hausten 1930 begynte Sofus å hak­ke ut hustomta. Støypesand og sement måtte han hente med båt og bære fra båtstøa og opp til hustomta. Det er også sannsynlig at byggematerialene blei tatt gjennom Håkon Ramberg. Han var handelsmann og hadde sine forbindel­ser. Bygginga av huset må ha starta tidlig på vinteren 1931, for allerede sankthansdag sam­me året rodde Sofus og Lovise med sine to søn­ner Ernst og Almar - og ellers alt sitt jordiske gods - fra Snarset til sitt nybygde hus på Straumsnes.

I slutten av samme år, altså 1931, kom forfat­teren av denne fortelling til verden, som den førstefødte på Straumsnes. Vi var nå tre brødre, tre år seinere blei det påny familieøkning, idet tvillingene Martin og Einar kom til verden.

De undersøkelser som hittil er gjort tyder ikke på at noen i Bø begynte så tidlig med bureising som 1931. Det er derfor sannsynlig at Straumsnes var det første bureiserbruk i kommunen. Det kom flere bureisingsområder til etter dette, men det var noen år seinere.

Stortinget satte av bureisingsmidler allerede i 1917, «for å få lagt ny jord under plogen» som det står i en brosjyre fra 1920-årene: Kanskje var det områder i Norge hvor man kunne opp­arbeide ny jord med hest og plog, men det var ikke tilfelle i Nord-Norge. Her var det å begyn­ne som bureiser et umenneskelig blodslit, hvor absolutt alt måtte gjøres for hand, med hakke, grev og spade som eneste redskaper. En burei­ser måtte stole fullt og helt på seg selv og sine egne avgjørelser. Han visste ikke om den jorda han var begynt å arbeide med, var brukbar som dyrkningsjord. Heller ikke visste han om myre­ne lot seg grøfte og tørke såpass at graset kunne gro. Det var alt sammen et lotterispill med menneskekraft.

Da far begynte som bureiser på Straumsnes, var han 43 år. Da huset var bygd, begynte han å rydde bort skogen på et område mot sjøen. Her stod bjørka så tett at røttene nærmest var sam­menhengende. Alt måtte stikkes rundt med spade og rives opp med hand. Endel av området hadde ganske mye stein, som også måtte fjer­nes. Området var på ca. 6 mål, og det tok tre års slit før det kunne tilsåes. Men jorda her, som flere andre steder på Straumsnes, var fin og lett moldjord som bar stor avling. Uten tvil blei det redningen både for stedet og for bureiseren: Jorda var så fruktbar både når det gjaldt poteter og gras at det var langt over normalen i nord­norsk sammenheng.

Stor betydning for det gode resultat hadde fars nøyaktighet med å fjerne røtter og stein. Lyng og mosetorv skulle spas opp og snus ordentlig, og deretter finhakkes med grev, gjødsles og hakkes påny, før såing. Tilfeldighe­ter hadde man ikke råd til. - Røttene fra bjørke­skogen som han møysommelig sleit opp, blei trilla i en haug ned mot sjøen. Idag har en stor skog atter vokst opp av denne rothaugen.

I 1933 fikk far skjøte fra Gustav Johansen på Straumsnes. Da er det også første gangen at navnet Straumsnes blir nevnt. I 1934 blei fjøset bygd, og det året blei for første gang høy fra eiga eng tatt inn på den nyoppsatte låven. Det rådde spenning om låven skulle bli ferdig, slik at avlinga kunne berges i hus. Men den joviale, store og sterke Konrad Klausen i Pollen sviktet ikke sin nabo: både låve og fjøs blei ferdig til rett tid.

Med dette kunne man kanskje si at bureisingsbruket var ferdig: Våningshus og fjøs var bygd, endel jord var dyrka opp, og det var kom­met dyr på båsen. Men slik var det ikke. Ennå lå store myrområder brakk, så det det var bare å fortsette. På området mellom veien og husene var det mest bare sur myr. Her ble det tatt grøf­ter på kryss og tvers for å drenere jorda: De sto som regel åpne et halvt års tid, for at vannet skulle sige godt unna. Deretter blei det hogd bjørkeris som blei pakka godt ned i grøfta, og så blei torva som var lumpa opp lagt tilbake over bjørkeriset. Dette har vist seg å ha meget god drenerende effekt. De oppdyrka myrene på Straumsnes har i alle år vært tørt åkerland som har gitt ei god avling, så det er sikkert mange av grøftene med bjørkeris som fortsatt gjør nytte.

De første årene Sofus og Lovise var bureisere på Straumsnes, måtte alt de skaffa seg, bæres til gårds. Der hvor det var mulig, blei det brukt trillebår eller handvogn. Særlig mye varer blei ikke kjøpt; men for eksempel mel blei kjøpt hos Odd Ringstad og rodd over straumen, og så båret heim. Odd Ringstad dreiv landhandel og fiskekjøp, og det var mye enklere å få heim varer fra ham enn å måtte bære dem fra Ram­berg.

I 1935 blei det satt igang veibygging fra hovedveien til Straumsnes. Om ikke veiens standard var så overveldende, blei det for fol­ket på Straumsnes et stort framskritt. Veitraseen ligger den dag i dag slik den blei anlagt den gangen, og veibredden er heller ikke særlig forandret. Kjøretøyene da var hest og vogn, men også sykkelen hadde fått en viss utbredelse, selv om den på langt nær var allemannseie. Veien blei bygd for midler staten bevilget, og blei kalt nødsarbeid. Arbeidsledigheten var stor i Norge også den gangen, og nødsarbeid var datidens tiltak for å dempe arbeidsledighe­ten. Min far hadde det ærefulle verv å være på «tippen», som det blei kalt. Det vil si, han raka ut-over gruset som blei kjørt fram fra grushola med hest. Han hadde kr. 1,25 pr. dag. Kjørerne som la til hest, hadde 25 øre i tillegg, altså kr. 1,50 pr. dag. Planen for veien var at den skulle bygges fram til fjæra på Straumsnes, derfra skulle det bygges bru over straumen til Ring­stad. Brua blei det som kjent aldri noe av, men veien blei bygd nesten fram til fjæra som plan­lagt. Den blei gjort ferdig i 1937, men bru så ikke engang tyskerne behovet av, så heller ikke de satte brubygging igang.

Én gang i løpet av de fem krigsårene var det en tysk soldat som forvilla seg nedover Straumsnes-veien. Han kom en sein sommer­kveld på motorsykkel. Da han så at veien ikke gikk lenger, snudde han sykkelen og forsvant. Det var den eneste gangen vi så en tysk soldat. Alle var pålagt å ha pass, det var derfor en viss nervøsitet hos mine foreldre for at motorsyklisten skulle komme ned til gården for å undersø­ke hva slags folk som bodde der, men det gjor­de han altså ikke: Min mor og far hadde nemlig ikke pass, og det blei heller ikke anskaffet etter dette besøket. Når far skulle hente rasjoneringskortene «på Stene», sykla han rundt Straume for å unngå den tyske vakta på veien i Steinsvika.

Selv om veien blei ferdig og gjorde det mulig å komme fram på en bra måte, var det på Straumsnes alltid båten som var den viktigste. Offisielt tilhørte gården Ramberg, men for oss på Straumsnes var det aldri aktuelt: Alle vi bar­na gikk på Ringstad skole, post til Straumsnes kom til Ringstad postkontor, og alle varer blei kjøpt på Ringstad.

Under krigen kom det folk fra mange kanter av bygda og blei skyssa over til Ringstad. Det kunne være for å handle, eller det var folk som hadde båt på verkstedet og kom av den grunn. Det kosta 50 øre å bli rodd over til Ringstad. Det var stor trafikk over Straumsnes, og det hendte at folk kunne bli sittende i flere timer og vente på skyss, hvis ikke båten var heime når de kom. Det var ingen telefon der du kunne gi beskjed, så det var bare å vente. I kjøkkenet på Straumsnes blei det snakka om alt, fra storpoli­tikk til de mest trivielle lokale ting. Folk hadde bra med tid, og på Straumsnes blei ingen sitten­de ute.

I 1944 braut far opp det siste av bureisings-jorda. Da hadde han fjerna stein og røtter, grøf­ta og snudd, hakka og sådd til 20 mål. Det had­de tatt ham 15 år, og alt var gjort med handmakt. Budskapen bestod av 2 til 3 kuer, 10 sauer, kalver og høner, men fôr til hest var der ikke på Straumsnes. Melk, smør, ost og gumme hadde vi alltid. Av landmannsprodukter hadde vi poteter, gulrot, løk og endel kål. Fisk var det alltid rikelig av rett utfor båtstøa. Vi mangla derfor ingenting, selv om vi var en ganske stor familie.

Et bureisingsbruk som Straumsnes hadde ikke vært mulig for noen å skape uten ei kone, mor og husmor, og det var Lovise Marie til ful­le. Hun var født på Hamarøya og kom til Snarset i 1924; da var hun 27 år. I 1925 blei hun gift med Sofus. At hun skulle bli bureisingskone på Straumsnes var kan hende ikke i hennes tanker da. Allikevel sviktet hun aldri en time av sitt liv, fra den dagen det gikk opp for henne hva hun hadde påtatt seg.

Hun blei mor til 5 barn, og bare det å holde klær til alle, spesielt i en tid da det nesten ikke var noe av stoffer å få fatt i, var et kunststykke. Så var det matlaging, og fjøs som skulle passes. Det var karding og spinning, strikking og veving og sying. Det var aldri snakk om å kvile seg eller ta seg fri. Det gikk 24 år fra hun reiste fra Hamarøya og barndomsheimen til hun i 1946 kunne komme tilbake på besøk.

På slutten av krigen blei far syk. Han hadde aldri hatt en dag kvile, og var kan hende utslitt. Han var et edelt og fint menneske, som aldri sa mye og aldri forlangte noe. Det var kan hende det som prega norske bureisere i de årene. De var alle prega av arbeid og slit, vant til å greie seg selv og ta vare på sin familie. - Bureiseren på Straumsnes, Sofus Eliot, beviste det andre sa var umulig, han kultiverte et nordnorsk myr­landskap til den fineste åker og eng.

Sofus døde 63 år gammel, i 1950. Lovise satt med gården til i 1952, da overtok vår eldste bror Ernst. Han slo inn på en annen type gårds­drift og dyrka ikke nybrottsjord før i 1985, da han drenerte og sådde til det som i far si tid var torvhaugene. Det var omtrent 5 mål.

Mor fikk mange gode år som kårkone på Straumsnes, etter at hun hadde gitt gården over til Ernst. Hun var ei lett og alltid optimistisk og glad kvinne. Aldri sa hun nei til å hjelpe noen, samme hvor travelt hun selv hadde det. Ingen gikk ut av hennes hus uten å ha fått en sterk følelse av et ærlig menneske som bar med seg respekt og visdom. - Hun døde i 1971, 74 år gammel.

Da Ernst tok over Straumsnes, bygde han om huset og utvida fjøset til sitt behov. Dette dreiv han fram til 1987, da han dessverre døde så alt­for ung. Han blei bare 61 år gammel. Hans kone forpakta nå bort gården, og har i 1991 flyttet fra Straumsnes. Gården er nå tilsalgs. Bureisingsbruket Straumsnes blei i familien Johannessens eie i nøyaktig 60 år. Måtte hell og lykke følge dem som tar over dette praktbruket og kanskje en gang imellom sender en vennlig tanke til dem som sleit seg ut.