Da Andøya var et hulderland

Det bodde en mann i Lovika. Han eide ei sugga,  eller grisepurka,  som hadde det med å ligge på rek støtt og stadig. Aldri greidde han å finne denne purka igjen hadde ho først strøket av; og som regel var ho  borte lange tørken av gangen. Men når ho fant det for godt å innfinne seg, hadde ho alltid med seg ei horg med grisunger; og de skilte seg alle fra andre grisunger, både på farge og utseende. Dette syntes mannen var underlig. Han spekulerte mye på hvordan det vel kunne henge i hop. En vakker dag fant han på å henge et stålstykke på purka.

Neste morra, da han skulle se etter, var grisepurka fordufta igjen.  Men utenfor Lovika steig et nytt land av havet, med tinder, heier og myrer. Det var Andøya. Trolldommen forsvant da huldrelandet fikk stål på seg.

Så for mannen over Risevitje, eller Vitje som de ofte sa, og tok til å leite etter purka si på denne nye øya. Han leita både vel og lenge, og til slutt kom han over ho i Dalen på Sør-An´a. Derfor er det at Dalen fra gammelt av har blitt kalt Svindalen. Mange av fjelltoppene på Ytter-An´a skulle ha vært gode tilrorar før det kom stål på øya. En av de aller beste var Merket sørom Andenes. Både her og andre steder fant folk søkkesteiner i bergkløftene høyt oppi fjellet til langt fram i tida. Da forsto folk at havet måtte ha flødd over der, en gang . Enkelte ville ha det til at de hadde funne skipsanker langt oppi fjellet også.