Ei ulykke på sjøen

En vinterdag i 1913. Vi hadde motoråttring, var nettopp komme på land, sto og telna garna i fjæra. Da ropte en mann på andre sida av vågen at en båt hadde kollsegla.

Vi slapp alt vi hadde i hendene, sprang i båten og til å starte motoren. Men det gikk ikke så snart, for det var komme rusk i olja. Så løyste vi fortøyninga og heiste segl. Vinden auka på med kuling frå sydaust, så det blei en heil lemping med reve storsegl og fokk.

De som var med, var de to brørne mine: Ingvald, som var høvedsmann, og Edvin. Så var det Ove Johnsen, Hartvik Jakobsen, Fritjof Fredriksen og Edvard Skaue. Den siste passa storseglet.

Edvard Ellingsen var også ute den dagen, og han holdt unna til Hovden.

Vi så ikke noe spor etter den båten som hadde kollsegla, og vi måtte også gå unna til Hovden.

Eg var unggutt den gangen og fulgte nøye med i det mennene snakka om.

- Pass skautet og sjå etter kulingen! ropte en av mennene.

- Folket, de er nå berga, sa Edvard Skaue.

- Enn du kan snakk slik, Skaue, svara Fritjof Fredriksen, han bar på et sårt minne om sine fire brør som hadde sett til.

- Å, du Ove Antonsen, slik gikk det med deg, sukka Fritjof Fredriksen, de var jamnaldringer og gode venner.

Da vi kom til kaia i Hovden, spurte høvedsmannen om mannskapet var berga. Han fikk det nedslående svar at bare en av de fem menn var redda. Det var Einar Antonsen, en ungdom. Han reiset seinere til Amerika.

Vi var en tur innom kjøkkenet hos Sigvart Rysst og så til han som var redda. Han lå på golvet innhylla i varme tepper.

Vi tok landeveien tilbake til Nyke. På heimturen møtte vi mora til han som var berga, ho Regine (dtr. til Kr. Rynning). Ho hadde hørt at sønnen var blitt redda, og ville nå sjå korleis det sto til med han. Vi kunne fortelle at han hadde det bra.

Men korleis tar ho Valborg det? spurte vi. (Ho Valborg, det var søster til Regine og kona til Ove Antonsen).

- Å, du må'kje snakk, det er fryktelig for henne.

Det blei 3 enker på Nyke den dagen. - Ove Antonsen var g. m. Valborg. 2 barn. Eliot Stefansen var g. m. Emilie Sannes, Nord-Rygge. 3 barn. Jakob Larsen (frå Davik) var g. m. Birgitte Danielsen, Nyke. 4 barn. Morten Nikolaisen var ugift. Han blei funne hodelaus i fjæra.

Han som blei redda, kunne fortelle korleis ulykka hendte:

Vi drog garna i "Bakken" og fekk ein smågjedd på lenka. Vi kryssa opp med ei klo i seglet. Da vi kom under flesene, fikk vi en rokkar. Jakob Larsen som sat med skautet rundt foten, firte ikke da kulingen kom, og båten skar over. Eg hoppa på sjøen for at ikke dragsua skulle dra meg under, fikk tak i ei kule og sto og trødde sjøen. Ove Antonsen holdt fast i ei kavlhonk, og eg hørte han ba til Gud til han sokk. De andre såg eg ikke noe til, og båten var sokke.

---

Dette var ei av havets mange tragedier. Hvor titt er ingen med som bringe kan beskjed. Denne gangen kom da en tilbake, som kunne fortelle om hendinga.

Schønning NYke.