Et 40-års minne fra Hovden

nedtegnet av Harald Rysst

Mandag 18. desember 1944 ved 17-tiden la M/S LYKKEN av Øksnes ut fra dampskipskaien i Hov­den med 20 mennesker ombord. Offisielt var vi bare 5, skipperen Normann Nilsen fra Skjelfjorden, mine foreldre Margit og Harald Rysst, min søster («Søssa») og jeg. I Hovden var det gjort kjent at vi skulle til Sandset for å ta buss til Sortland, hvor far skulle ordne noen forretninger, og vi andre hadde bestilt time hos tannlege Meløe. Avgangstiden fra Hovden var bestemt ut fra bussrutetiden fra Sandset, så vi kom egentlig for tidlig av gårde. Etter at Frugga lykt var passert, ble lanternene slukket, og vi begynte å krysse for sakte fart nordvest av Frugga og sørover utenfor Bardan. Det var klart, fint vær uten sjøgang, og den svake fralandsvinden fra sydøst var i grunnen som bestilt. Det hele begynte med at det tyske slagskipet TIRPITZ var blitt senket i Håkøyhamn ved Tromsø den 12. november 1944. En av dem som hadde hatt til oppgave å melde fra over ra­dio om TIRPITZ' bevegelser, Bjørn Marienborg fra Tromsø, var blitt beordret over til England all den stund hans farefulle oppdrag var brakt til en avslut­ning i og med TIRPITZ' endelikt. Marienborg og hans familie skulle bli hentet med båt på et passende sted i Nord-Norge, og han ble anbefalt å ta kontakt med min far for om mulig å få arrangert en slik av­henting fra Hovden. Far sa ja til denne forespørsel, under forutsetning av at han og hans familie kunne bli med. Store tran- og hermetikkforsendelser til Hjemmefronten hadde tyskerne etterhvert fått snu­sen i, og far fryktet at han en vakker dag ville bli hentet. (Hans forutanelser holdt stikk - et par dager etter vår avreise var tyskerne på vei for å hente ham, men de snudde på Sortland da de hørte at vi var blitt borte på havet.) Og slik hadde det seg at mens den siste krigsjulen nærmet seg, kom det farende fra for­skjellige kanter av landsdelen enkeltpersoner og fa­milier som var ettersøkt av tyskerne, og alle ble inn­losjert for en kort tid hos oss. «Gården» i Hovden var jo et romslig hus med mange rom. Da avreisedagen kom, var det 15 mennesker som skulle komme seg usett ombord: foruten Bjørn Marienborg, hans kone Gunvor og datter Sissel, hans bror Odd og dennes kone Orla (alle fra Tromsø), sivilingeniør Hans Madsø med kone Gjertrud og deres to små barn Ole Bendik og Klaus med bopel Bodø, fenrik Odd Han­sen med kone Ingrid fra Lødingen, kokk på Sortland Turisthotell Åge Halseth, samt Harald Jensen og brødrene Agnar og Wilhelm Helgesen fra Alta, som hadde vært i trefninger med tyskerne under evakue­ringen av Finnmark. Den gangen praktisertes det middagspause på butikken og kaiene, og i ly av tuss­mørket tok de nevnte 15 seg ned bakken fra hoved­huset og ombord i LYKKEN, som lå ytterst ved dampskipskaien. Så stuet man seg sammen på beste måte i lugaren og maskinrommet for å vente på at klokken skulle tikke seg fram til den fastsatte av­gangstid. Det var et norsk orlogsfartøy - en hvalbåt fra Sydishavet, ombygget og utstyrt med kanoner og omdøpt til NARVIK - som denne kvelden skulle møte oss nordvest av Frugga ved 20-tiden. NARVIK hadde for anledningen fått kjentmann ombord; en los som i mange år hadde seilt med Bergenskes godsruter URANUS og SATURNUS, som veksel­vis hver uke gikk yttersida på sørgående. Men det skulle noe til å få full klaff ved første forsøk. NAR­VIK tok seg innover mot land for langt sør - sør for Rivskjæret et sted - og observerte en motorbåt som de trodde var den de skulle møte. Det ble således Albin Isaksen som med sitt mannskap var på hjemtur etter en førjulstur til Nykvågen, som først fikk kontakt med Den norske marine. Og ombord i NARVIK gjorde de noe som måtte skrives på nervøsitetens regning: de gav det avtalte morsesignalet først - i strid med instruksen. Da de ikke fikk noe signal tilbake fra Albins båt, skjønte de at de hadde tatt feil og satte til havs.

Ettersom timene gikk uten at vi ombord i LYK­KEN så noe skip i horisonten, begynte noen av oss å engste seg for hvordan det skulle gå og hva som måtte sies dersom vi ble nødt til å returnere. Men ved 23-tiden så vi konturene av et helt mørklagt skip - nærmest spøkelsesaktig - sige inn på Nordbotn, de avtalte lyssignaler ble utvekslet, LYKKEN seg inn til skipssiden, og vi kunne entre NARVIK uten vanskeligheter, siden sjøen fremdeles var temmelig smul. Bortsett fra de nevnte lyssignaler, skjedde alt i stummende mørke og nesten uten at det ble uttalt et eneste ord.

Så ble det festet slepetrosse ombord i LYKKEN, og deretter slått absolutt full fart forover ombord i NARVIK. Tanken var at LYKKEN skulle slepes i senk, men sleperen brakk, og skipssjefen bestemte seg for å senke LYKKEN ved å kjøre på den med full fart. Etter et par «kollisjoner» mellom de to bå­tene begynte LYKKEN å synke, og NARVIK satte kursen til havs.

Det var nok et meget tungt øyeblikk for Normann Nilsen da han tapte den synkende LYKKEN av syne. Han ønsket opprinnelig å gå til lands igjen et­ter å ha «losset lasten», men han måtte pent finne seg i å bli med over havet, vel vitende om at hans far og brødre og LYKKENs øvrige mannskap derved ble berøvet et vinterfiske. Men Normann og LYKKEN hadde tidligere gått i illegal trafikk, og i de dager be­stemte man ikke selv hva neste oppdrag skulle bli.

Ombord i NARVIK disket de opp med ekte kaffe, hvitt brød, pålegg av mange slag og andre retter som vi ikke hadde smakt på år og dag. Siden skipet na­turlig nok ikke hadde noen passasjerbekvemmeligheter, overlot noen av mannskapet sine lugarer til oss og sov selv på dørken. Det var godt å komme til køys, for ikke lenge etterpå fikk NARVIK føling med storstormen som var i anmarsj, og de aller fle­ste av passasjerene ble liggende strake i køyene un­der hele overfarten. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; det overhendige været reddet oss anta­kelig fra å stifte bekjentskap med tyske fly, ubåter eller andre fiendtlige krigsfartøyer, som det vrimlet av i Nordsjøen og Norskehavet på den tiden. Vi lå med redningsvester på under hele overfarten, og vi hadde ordre om å gå pent og rolig opp på dekk om alarmklokken skulle ringe.

Under normale værforhold skulle turen ha tatt ca. 2 døgn, men NARVIK måtte i lange perioder ligge på været, og først ved 12-tiden den 22. desember - etter 3 1/2 døgn - klappet vi til kai i Lerwick på Shetland, hvor vi ble innlosjert i en leir for båtflyktninger og ble møtt av den kvinnelige leirsjefen (norsk født, skotsk gift) med følgende utbrudd: «Gudskjelov at dere er her - jeg trodde ikke dere hadde greid det!»

Det var ingen andre flyktninger i leiren da vi ankom, men det ble fort mer folksomt. To ballaster fra Bergensdistriktel ble hilst velkommen på julaften, og ved julemiddagen - svineribbe med alt tilbehør - var vi 55 til bords. Vestlendingene hadde juletre medbrakt, og det var flere ringer rundt treet da de kjente og kjære julesangene ble sunget. Min far les­te juleevangeliet og holdt en liten julepreken, og ble av vestlendingene tatt for prest for anledningen.

En av dagene i leiren fikk vi servert hermetiske fi­skekaker til middag. Jeg syntes å dra kjensel på for­men og smaken, og i leirens kjøkken fikk vi bekref­tet at fiskekakene var produsert av Hovden Canning Co. A/S. De stammet fra Store Norske's proviantlager i Longyearbyen på Svalbard, og ble tatt med over til Skottland da de allierte trakk seg tilbake fra Svalbard i 1941.

Etter at vi kom til London i begynnelsen av januar fikk vi se avisutklipp fra Aftenposten, Lofotposten, Harstad Tidende og Tromsø, som fortalte om «gåte­full hendelse på havet» og «en ulykke som har skaket sinnene opp». «Sannsynligvis har skøyta fått maskinskade og i den rådende fralandsvind drevet til havs». Kanskje er de ulykkelige reddet av et skip langt til havs».

Det var nettopp slik vi hadde håpet at forsvinningen skulle oppfattes. Men det var ikke etter opp­skriften at LYKKEN skulle finnes drivende i sjøen utenfor øya Musvær vest av Ringvassøya 1. nyttårs­dag, med tydelig preg av å ha vært under sleping og blitt pårent av et større fartøy. At LYKKEN ble fun­net, førte imidlertid ikke til noen nærmere tiltak fra tyskernes side. Normann Nilsens far og brødre rei­ste nordover og fikk brakt LYKKEN på slipp. Men for Nilsen-familien og for folk i Hovden begynte vel brikkene i denne «mystiske ulykken» etter hvert å falle på plass.

Våre videre opplevelser i Storbritannia frem til mai 1945 faller utenfor rammen for denne beret­ning. Som så mange andre norske i utlendighet kom vi sammen med regjeringen tilbake til Norge med M/S ANDES den 31. mai 1945, på min fars 50-årsdag. Noen bedre og finere 50-årspresang enn å få sette foten på norsk jord i et fritt land kunne han ikke tenke seg.

En klar og fin junidag brakte en reparert og for­lenget LYKKEN familien Rysst hjem til Hovden (unntatt Per, som måtte bli i Fly våpnet til høsten). Det var en stolt Normann Nilsen som den dagen sto i styrehuset, og som serverte oss bløtkake og kaffe på turen fra Sandset til Hovden.