Fra gårdsbruk til industristed

  

Gamle Kjøpsvik kirke.

Kilde: Arkiv i Nordland
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Båter på vågen før utbygginga har begynt.

Kilde: Arkiv i Nordland
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Arbeiderboliger bygges.

Kilde: Arkiv i Nordland
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Fabrikken ble utbygget i flere etapper.

Kilde: Arkiv i Nordland
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Gásloukta/Kjøpsvik i 1965.

Kilde: Arkiv i Nordland
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Fabrikken i 1965.

Kilde: Arkiv i Nordland
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

Fra gårdsbruk til industristed.

Av Leif Storjord

(Artikkelen er basert på en tale fra Norcems 70-årsjubileum. Den er noe omarbeidet og tilpasset.)

La oss tenke oss tida skrudd tilbake til 1918. Jeg står oppe på Pæsatoppen, fjellryggen med navn etter det samiske ”bæsso” som betyr ”småbjørk”. Nedre, Mellom og Øvre Kjøpsnes danner egentlig et stort platå fra 40-50 meter over havet. Gårdene ligger spredt utover, husene på de fineste stedene – fritt og fint. Dyrka jorder og åkrer, enkelte myrer og innimellom hauger med einer og bjørk. Platået er godt skjermet mot nordavind av Vetten og Lifjell, og det er frodig og grønt. Det første som fanger oppmerksomheten er kirka på Lahaugen. Lys gul med okergule kledninger og vindskier, ruver den godt i landskapet. Kirka, Tysfjord hovedkirke som den blir kalt, ble bygget i 1887, og tømmeret ble båret fra Pålholla av han Simen og han Lars på Kjær. Til venstre for kirka ligger Lindlåven, ei stor utløe, og mellom denne og kirka ei lita tømmerstue. Her er det han Litj-Svein bor. Han sørger for reinhold i kirka, han fyrer i ovnene og ringer med klokka. Litj-Svein var også graver. Det var han som under spanskesyka sa: ”Det er kronår i år”.

Et lite stykke bak Lindlåven bor Ole Gerhardsen med familie. Helt til venstre ligger prestegården, ei stor toetasjes bygning, kvitmalt, og som sammen med den nye fjøsen og bårdstua omkranser tunet. Jeg skimter Hestneselva. Klart og reint fjellvann, heilt fra Kjøpsvikvannet. Ned over fjellet bærer det i bråe kast, litt roligere gjennom Sørliholla, ned Gullisvasja, for så heilt nede i dalen å møte Svartelva. Sammen renner de videre og forsvinner i fjellet i Styggholla. Et par hundre meter lengre ned kommer den frem under Torvbrua. Herfra danner Hestneselva et naturlig skille mellom inn- og utmark, og når Hestnessjøen i små stryk. Børtingen går opp her og blander seg med småørreten. En smal veg, nærmest en sti, fører fra prestegården til kirka. Den passerer klokkergården hvor lærer og kirkesanger/klokker og herredskasserer, Karl Aasebøstøl, bor med sin familie.

I første etasje er skolen, ett klasserom. I det andre rommet har Aasebøstøl kontor til alle sine gjøremål. Oppe på Kjøpsneshaugen bodde til for tre år siden Hartvig Olsen (han døde 1915), også kalt Hartvig Kjøpsneshaugen, eller som man helst sa: Hartvig på Haugen. Det er datteren Otelie som nå har gården.

Ikke langt unna ligger huset til svigersønnen Johannes Nøstdahl, kona Birgitte og familie. I sørvestenden av Kjøpsneshaugen bor Thoralf Olsen og Jonette. Thoralf var smed og hadde sitt arbeid i smia på Smineset. Denne familien skulle seinere bli mine nærmeste naboer i nesten 40 år. Mathias Hansen bor på andre siden av kirka. Et steinkast hitenfor, på Eli-halsen, ligger Akermo hvor Ole Larsen, han ”Gammel Ol-Larsa” – fordi det også var en yngre Ole Larsen – bor med sin familie. Mathias Hansen solgte allerede kort tid etter århundreskiftet gården sin, ”Lundli”, til lensmann Johan Kokaas. Husene ligger fint til på bakken, og utsynet over fjorden er praktfull. På Nygården har Ole Olsen og kona Josefine sitt sete. Han Stor-Ole og ho Fina, populært kalt. ”Ka dokker trur førr ei fart det var på kjelke nerover Finaveien og videre til Påholla eller andre veien nerover til Kjøpsvika. De svengate veian va reine bobsleighbanan. Det va sny og is på veian heile vinteren. Aldri sandstrødd og han Andahl med hesten og treplogen klarte ikkje å fjern all snyen”.

Peder Johannesen bor borte på Einbakken, og på motsatt side av stien fra Joholla er gården Bakken til Albert Kjøpsnes. For enden av Slappisbakken ligger huset til Andreas Mikalsen, ikke langt fra Jørgen Steen og Guro Olsen. Heilt nede ved sjøen ved Orneshaugen, skimter jeg taket til butikken og brygga hans Karl Johansen. Karl Johansen som allerede i 1904 begynte som skrepphandler. Ved å gå noen skritt lengre frem på bergryggen kan jeg se ned til Kjøpsvik. Det gamle handelsstedet ligger fint og lunt til. Rundt tunet ligger hovedgården, bårdstua og bakeriet, stabburet og fjøset. Ved sjøen brygga, nothuset, butikken og stornaustet - og det gamleste av alle husene - bokladen. På Smineset bor Oluf Olsen og Gerhards Gillesen. Rett under meg, helt oppe under fjellet, doktorgården.

Navnet Kjøpsvik er egentlig av nyere dato. Vika hadde sannsynligvis opprinnelig et samisk navn, enten ”Giesseluokta” som betyr ”sommervika”, eller ”Gievttseluokta” som omtrentlig kan oversettes med ”skarvika” (jfr. Gievsfierdda som er det samiske navnet på hele fjorden innover). Men også dette navn har gjennomgått en liten forandring, til ”Gásaluokta” (”gåsvika”?), og senere ”Gásluokta”. Jeg kan huske at eldre folk inne fra fjorden sa ”kjysvika”. Dette rolige stedet med om lag 100 innbyggere, preget av jordbruk og fiske, skulle fra 1918 bli en travel anleggsplass.

Johan Kokaas hadde ganske tidlig blitt interessert i de store og rike kalkforekomstene. Kalken kunne brukes til sementproduksjon. Han sikret rettigheter til kalkfeltet og kjøpte opp gårdene for det selskapet som fikk navnet Nordland Portland Cementfabrik (NPC) A/S. Folk strømmet til, unge og gamle, mer erfarne anleggsfolk. Sammen med stedets egne innbyggere gikk de i gang med å bygge opp en bedrift som de fleste til da ikke hadde tenkt seg muligheten av. Pålholla var stedet hvor det meste skulle skje. Her måtte fabrikken og kaier ligge. Den fine lille vika med naust, nordlandsbåt og saltværing vuggende på småbølgene, skulle i løpet av kort tid endres til en travel anleggsplass.

Ved siden av lensmannsnaustet, et lite rødt naust med papptak, ble den første smia bygget, et lite skur som ikke ble revet før omkring 1950. Det hadde da i mange år gjort nytte som snekkerbu for Andreas Mikalsen. Det gamle naustet hans Hartvik på Haugen måtte rives, mens lensmannsnaustet ble innredet med reoler til lager. Provisorisk kai ble bygget for lossing av byggematerialer, sement, murstein, med videre. Denne kaia ble kalt stavkaia, fordi tønnestavene ble, helt frem til 1930, losset her. Kaia ble ikke revet før man i midten av femtitallet trengte plassen. Allerede samme høsten var sprengningsarbeidet i full gang. Det måtte gjøres plass for ovnshus, mølleri, bassenger og siloer. Steinen ble brukt til muring mot sjøen, og ga plass til flere bygninger som rommet mekanisk verksted, smie, tønnefabrikk, lager, laboratorium og dampkjøkken. Det første bygget med mekanisk verksted og smie hadde i enden mot havet rom for lokomobilen, en dampmaskin som dreiv et aggregat som skaffet anleggslys og strøm til noen motorer. En av disse maskinene var sirkelsaga som enda i dag er i bruk i snekkerverkstedet. Folket som strømmet til måtte ta til takke med de innsmett stedets fastboende kunne gi.

Anleggskontoret var i prestegården. Det var derfor påkrevet å komme i gang med bygging av kontor og boliger, og solide murer av gråstein ble murt. Kontorbygget, to funksjonærboliger og fire arbeiderboliger ble oppført samtidig. Det ble anlagt veier, Litjdammen ble bygd og vannledning nedlagt. Kalksteien måtte brytes og brudd ble anlagt i Pæsa. På enkleste måte ble seinere steinen fraktet ned til fabrikken i ei vagge, trukket på skinnegang med en vaier. Maskineriet ble montert i knuseribygget og betjent av en mann. Minering og opplasting foregikk for hand. Steinene måtte slåes med slegge til passe størrelse, og vognene ble skjøvet med handmakt frem til knuseriet. To veier måtte krysses av banen, og åpningene ble beregnet for hester og fotgjengere. Disse åpningene ble etter hvert som årene gikk til mer og mer bry.

Elektrisk kraft måtte skaffes, og Sørfjorden ble valgt som det mest egnede sted. Når fabrikken var ferdig måtte også kraftstasjonene med linje kunne tas i bruk. Det var til og med folk i skogen for å skaffe brensel, blant annet til lokomobilen. Etter en anleggsperiode på nærmere tre år kan produksjonen starte. Anlegget er blitt dyrere enn beregnet. Og da som nå; sjefen, ingeniør Bech, måtte gå. Hans Finne blir direktør og ingeniør Jenssen driftssjef, mens ingeniør Moe overtar vedlikeholdet. De fleste anleggsfolkene drar sin vei, men noen blir igjen, stifter familie og blir her all sin dag. De første årene for bedriften er knagre år, så også for de fleste ansatte. Det er sesongdrift. Arbeidet er dårlig betalt og allerede i 1923 kommer den første streiken. Høsten med arbeidsstans kommer, og mange gjør klart til Lofotfisket. Andre må klare seg som best de kan. Sparebanken sørger for å møte en vanskelig vinter, og handelsmannen tar frem ”storkladden”. Kanskje må man søke hjelp hos fattigvesenet? Når våren kommer og arbeidet igjen opptatt, er det å bruke det meste av lønningene til skyld.

Kanskje er ikke alt betalt når seinhøsten kommer med ny stans… Den første emballasjen for sementen var tønner som tok 180 kg. Før tønnefabrikken kom i drift, ble brukte sildetønner benyttet, men først måtte det vask og tørk til. Man hadde også en periode med jutesekker som veide 85 kg pakket. Jeg husker godt ”Solbjørn”, Norges største jekt, losse stav. Også ”Trana” gikk i flere år med stav. Fra skur på kaia ble staven kjørt inn i tørkeriet hvor en stimkjede sørget for varmen. Kjelen fyrtes med avfall fra tønneproduksjonen. Mange unggutter startet si karriere ved bedriften nettopp i tønnefabrikken. Der var også noen eldre karer som sto for vettet. Allerede tidlig søkte de fleste arbeidstakere å organisere seg.

Både Tysfjord Arbeidsmannsforening og Tysfjord Arbeidslederforening så dagens lys i 1923. Karl Fikke ble arbeidslederforeningens første formann, og da foreningen var en realitet ble dette meddelt direktør Finne. Fikke ble oppkalt til kontoret der han fikk en alvorlig overhøvling og ble oppsagt med øyeblikkelig virkning. Fikke møtte likevel opp neste dag og hørte ikke mer om oppsigelse.

Arnoldus Molvik ble Tysfjord Arbeidsmannsforenings første formann. Molvik valgte å meddele foreningens tilblivelse ved personlig å møte opp på kontoret. Finne sin oppførsel var nok en litt annen ved denne anledning. Som nevnt oppsto konflikt våren 1923. Møtevirksomheten var stor, ingen av partene ville gi seg og det ble streik. Det kom til mekling i Svolvær og meklingsmannens forslag ble vedtatt. Det var naturlig at foreningslivet blomstret. Først kom skytterlaget, hornmusikken, idrettslaget og sangkoret, ungdomslag og andre foreninger. Møter og fester ble holdt i dampkjøkkenet, og større forestillinger ble sommerstid lagt til stornaustet hans Lind. Scene ble bygd og her ble skuespillet ”Til Sæters” oppført av lokale krefter. Det måtte bedre lokaler til.

Ungdomshuset ble bygget i 1928 og Folkets Hus omtrent samtidig. Det skulle heldigvis bli bedre tider. Fra 1937 ble det heilårsdrift, fabrikkens økonomi bedret seg, og allerede to år seinere måtte utvidelser til. Ny ovn kom, den andre i rekken, og med den både møller og annet nødvendig maskineri. Krigen kom, og det ble vanskelig og holde hjulene i gang. Bare det å skaffe fôringsstein til ovnene ble vanskelig nok. Man støpte stein sjøl, og ei av de gamle tønnepressene ble brukt til å presse sammen den tørre mørtelen. Knut Olsen i Hundholmen hugget granitt til foring av brannsonene. Avsetningen på sementen var god, selv om den var rasjonert i likhet med mat, klær og alle slags byggematerialer. Vi brukte tresko, for så vidt ikke dårlig fottøy på betonggulvene, og arbeidstøy av sellull. En passelig kjeledress ble i regnvær mange nummer for stor. Vi kunne kjøpe jakker, noe ble kalt standardtrøyer, nesten som en kinesisk uniform. Det ble vanskelig å skaffe mat. Kornelius kaffeerstatning, tobakkserstatning og dårlig brennevin – ikke engang god HB å få tak i. Likevel var det nok dårligst med mel og brød. Det ble en mørk, klissen masse inni en skolm.

Alf Borgen kalte det brillehus. All sementen ble skipet i forholdsvis små frakteskuter. Mange husker nok ”Mælar” eller Albertskøyta som vi sa, Lysvollskøyta med det fine navnet ”Nordstjernen” og galeasen til han Ytterstad i Lødingen som het ”Midnattsol”. Kanskje noen husker ”Gunnar Berg”, en liten, grønnmalt, gammel damper som alltid hadde småbåten på slep. Småbåten kom godt med, for damperen gikk ned til slutt med full last litt lenger nord i leia. NPC hadde en gammel, engelsk kutter ”Verbena” med 8 hk DAN firetaktsmotor, og den gjorde fire mil. ”Verbena” ble i mange år brukt til å føre kvarts fra brudd lengre inn i fjorden. Bruddet ble nedlagt, ”Verbena” ble ombygd og gikk noen år med sement til distriktene rundt om. Etter krigen skjedde ei rask utvikling. Helt frem til midten av 60-tallet var det nærmest en sammenhengende anleggsperiode. Nytt pakkeri, ny kai og silo i begynnelsen av femtiårene, atter en silo i 1958, og så alt som ble bygget i sekstiårene. Noe er kommet seinere, men det har liksom blitt mer kamp for å få noe til. Pæsa var utdrevet, man måtte over i nye kalkfelt. Driften som fra starten var basert på handlasting, ble mer moderne.

Dagbruddet ble til en kombinasjon av dag- og nattbrudd, små lokomotiver ble tatt i bruk, og lasting foregikk fra benker og trapper. Skraper ble også brukt. Holmsenholla, tomta for nytt knuseri, hadde ligget unyttet i flere år. I 1958 ble hele drifta lagt om. Nytt brudd ble åpnet i Litjåsen. Transport gikk med store Euclids lastebiler, 16 tonn, og lasting foretatt med buldozere. I det nye knuseriet var det tre knusere som sørget for god nedknusing. Litjåsen var snart utdrevet og Litjbotten ble nytt brudd. Det tidligere så vakre og meget benyttede turterreng og friluftsområde ble forandret til steinbrudd og sprutsoner. Men hva gjorde det? Fabrikken produserte sement for fullt, alle hadde arbeid og stedet blomstret. I dag savner vi Litjbotten. Det er med vemod jeg tenker tilbake på turene både sommer og vinter. Skiturene opp Helljorda, Buvegen og Råsjerugga, over Åsen til Litjbottenvannet. Ville en ha god fart så var det å legge utfor Rødsandbakken og ned Kvestenveien til prestegården. En kunne gå opp forbi Hula, opp Kikvikeidet og over Holtan og ned Storbotten. For den som ville ha en mer kosetur ville turen ut Litjbottenmyra og rundt Kuholla være den rette.

Når jeg i dag ser på de bekevemmeligheter de ansatte har med spiserom, kantine, fine kontorer og skinnmøbler – for ikke å glemme toalettene, så må jeg tenke på den gang da ingen spiserom fantes, og det var heller smått med avtrede også. Det var da begrepet ”sprettskjit” ble lansert. Man plasserte ei bordfjøl på om lag en meter på en passe stor stein, gjorde sitt fornødne på den ene enden, og etter endt akt ble en stein kasta på den andre enden - og det fornødne fôr som en leirdue bortover havet. Det kunne også se ut som om småseien var oppe. Mekanisk verksted var et stort lokale. Det engang kvitkalkede taket var heilt svart, vinduene slapp så vidt inn litt dagslys. I det ene hjørnet avdelt et bur for elektrikerne, i motsatt hjørne formannskontor. Fra taket hang belysningen, glødelamper i glansgarn hengt oppi porselens-sneller, og skjermer med tjukke lag av støv. En elektrisk motor med reimskive, en 30 cm brei balatareim, sørget for at transmisjonen overførte kraft til alle maskinene.

Transmisjonen var en lang stålaksling, opplagret i takstolene og med reimskiver for hver maskin. På maskinen var det ei fast og ei løs skive hvor reima lå når maskinen ikke var i bruk. Med ei stang med to horn koplet man over fra friskiva til den faste, og maskinen var i gang. På dreibenkene hvor hastigheten måtte varieres bruktes flere skiver i flere størrelser, plassert motsatt på maskin og transmisjon. Det gjeveste på verkstedet var ovnen, en stor rund ovn midt på golvet, fyrt med koll og kollkassen på eine sida. Rundt om ovnen var det plassert rørstykker med flenser eller ei bordfjøl på tvers. Det var sitteplassene. Her samlet man seg til frokost og middag dersom vegen heim blei for lang. Det var deilig å komme inn fra vinterkulda og slå seg ned rundt den rødglødende ovnen. Noen hadde også sin faste plass rundt smiavlen. Praten gikk livlig. Her ble nyheter formidlet, politikk diskutert, litt sladder ble det også tid til - og selvfølgelig ei og anna saftig historie.

Det var enda mens Alle Kvinners blad og Klara Klok hadde sin storhetstid. Ett av hennes råd til de mange som henvendte seg til henne var: ”Kjære Ellen, takk for ditt personlige brev. Jeg kan ikke svare deg her i bladet på alle de personlige spørsmål du reiste. Men en ting kan jeg si med sikkerhet. Det var ikke blindtarmen din venn viste deg i Litjbotten forleden kveld”. I 1968 kunne NPC A/S feire 50 år, og stor fest for gjester og alle ansatte i telt på skoleplassen. Samme høsten var fusjonen med sydfabrikkene et faktum. Det var med skepsis mange møtte denne nye situasjonen. Usikkerheten omkring fabrikkens eksistens har ofte hvilt over lokalbefolkningen, selv om det etter hvert ble både nytt knuseri og mølle. Fabrikken var i en periode langt nede, med røyk bare fra en pipe. Det lysnet litt da gamle, gode ovn 3 kom i gang. Stemningen har svingt fra den dypeste pessimisme til avventende optimisme. Men fabrikken går fortsatt. Så gjenstår det å se om den overlever den finanskrise verden nå er inne i.