Fra slaktetid og rengjøringsståk til helligtrekongersaften

Fritz Frølich Ellingsens manuskript om Hovden

Av Svein Ellingsen

Under en opprydning for noen år siden fikk jeg en stor overraskelse. Blant noen nedstøvede gamle papirer dukket det opp et manuskript på omkring 150 sider med tittelen «I hittfolkets klør - episoder og livsforhold fra Nordland i attenhundre-årene», skrevet av Tord Tordssøn i 1936. Jeg behøvde ikke lese mange linjene før jeg skjønte at Tord Tordssøn var et pseudo­nym, og at det var min far som var for­fatteren. Hvorfor han aldri viste oss manu­skriptet eller fortalte om det, er en gåte. Eller hvorfor hadde han i hvert fall ikke merket manuskriptet tydelig, slik at det skilte seg ut fra mindre viktige ting når de mange ting han kom til å etterlate seg, skulle gjennomgåes? Heldigvis ble det ikke kastet, og heldigvis kom det for en dag, selv om det var mer enn 40 år etter hans død!

I manuskriptet har min far i fortellings form nedtegnet personlige erindringer og ting han som barn og ung er blitt fortalt. Det hele synes å være meget nøyaktig, helt ned til de små deltaljer. Det gir et levende og interessant og, såvidt jeg kan skjønne, et historisk pålitelig bilde av livsforholdene i Nordland i attenhundreårene, slik det står i undertittelen. Og spesielt gir det innblikk i livsforholdene i Hovden, fra min bestefar kjøpte stedet i 1861 og til det gikk ut av familiens hender i begynnelsen i 1890-årene..

I hittfolkets (=de underjordiske) klør» - henspiller på en spådom at de under­jordiske ville hevne seg for at de ble for­styrret da min bestefar utbedret og ut­bygde fiskeværet. Og den overtroiske kvinnen som hadde fremsatt spådommen, mente at hun fikk rett, ettersom den ene ulykke etter den annen i løpet av 1870- og 80-årene rammet væreieren - slik at både hans helse og hans økonomi til slutt ble nedbrutt.

Hvorfor min far forandret navnene, både geografiske navn og personnavn, er det ikke lett å forstå. Alt er ellers, som nevnt, så nøyaktig nedskrevet som det går an, både steds- og miljø- og person-beskrivelser. Men slik ville han altså skrive, og det er ikke det minste vanskelig å identi­fisere personene. I erindringene fra julen i Hovden er der f.eks lett å avsløre hvem «fetter Antonius» er. Det kan ikke være andre enn Hans Lind; som bodde i Hovden fra han var 11 år gammel. Min bestefar var halvbror av Hans Linds far.

Kapitlet om julen, som gjengis her, synes jeg er et av de aller mest interessante deler av manuskriptet. Historien om jule­treet er kostelig, mon tro om det ute ved kysten var alminnelig å lage juletrær på denne måten? Skjønt omkring 1880 var det vel neppe alminnelig med juletrær annet enn på embetsgarder? Hvor hadde julefeiringen i Hovden sin inspirasjon fra? Kanskje den var kommet gjennom handelsforbindelsene med Bergen?

Jeg tror min far har hatt særlig glede av å skrive kapitlet om julefeiringen. Julen hørte nok med til lyse og gode minner fra barndomstiden, minner som kanskje overstrålte minnene fra de aller siste år i Hovden, da vanskelighetene for min bestefar tårnet seg opp. Hovden-tradisjonen at barna skulle få en pakke også på nyttårsaften fikk vi som barn også nyte godt av! Nyttårsaften passet min far alltid på å legge noen små pakker i grenene på treet - slik skulle det være!

Fra slaktetid og rengjøringsståk til helligtrekongersaften

Minner om jul i Hovden i 1870- og 80- årene, i Johan Bernhard Ellingsens tid. Et kapittel fra nedtegnelser etter Frits Frølich Ellingsen (1878-1946).

Historiske fakta og personlige erindringer er skrevet i fortellings form, og de fleste steder og personer har fått fiktive navn: Selv kaller forfatteren seg for Job, og hans far, Johan Bernhard Ellingsen, kalles for Willatz. Hovden har i fortellingen fått navnet Vardenes.

Litt lenge ut på høsten tok årets slakting sin begynnelse. Der blev i alminnelighet slaktet tre storfe, seks sauer og en sjelden gang også en gris. Slaktingen foregikk i et hus nede ved sjøen. Finparteringen og tillagningen av kjøttmaten blev foretatt i borgstuen, hvor der langs veggene var an­brakt hvitdukede langbord. Her var fru Willatz i travl virksomhet fra morgen til kveld med å partere og gi ordre til pikene, hvorav noen satt med rulleknivene, andre laget rull eller stappet pølser.

Hans-Jørgen, som for det meste ordnet med gårdsdriften og forøvrig var gårdens faktotum, hadde først forestått slaktingen, nu fikk han på skaut og hvitt forklæ og blev satt til å dra kjøttkvernen. Så blev der laget op store hauger med kjøttmat, blodpølser, klubb, blodpannekaker m.v. I denne tiden blev der også spist meget kjøtt og blodmat slik at fisken, som ellers blev gjort størst ære på, rent kom i bakgrunnen.

Konserveringen av kjøttet foregikk ved salting i store tønner. Fårekjøtt blev røkt og hengt op til spekning. Likeså en hel del pølser. For supplering med fersk kjøtt ellers om året blev der fra tid til annen slaktet en sau eller kalv. Når slaktingen var unnagjort, den tok ialmindelighet en ukes tid, var det lysestøpningen som sto for tur, og hertil benyttedes fåretalgen.

Støpingen   foregikk,   hvor   man   ikke hadde former, på den måte at der over et stativ blev lagt mange tynne pinner, hvortil var festet lyseveker. Derpå tok man etter tur hver pinne og dyppet vekene i et stort kar med varm smeltet talg og hengte så på plass igjen. Når så hele raden var dyppet, var de første nok stivnet til å dyppes på nytt. Slik fortsattes inntil lysene fikk den tykkelsen man ønsket. De var ca. 50 a 60 cm lange, blev tynne oventil og temmelig tykke nederst på grunn av at talgen stadig seg nedover efter hvert drypp. De var der­for ikke pene å se til, og de dryppet meget under brenningen. Veken måtte ofte klippes. Hertil hadde man særskilt lysesaks, med beholder på, til å opta vekeavfallet, og likeså et passende brett til å legge saksen på. Lysestøpningen var unnagjort på et par dager. Da stearinlysene blev mere alminne­lige, falt talglysene i kurs og anvendes kun i fjøslykter og til simplere bruk. For folk av den gamle skole hadde disse talglysene sin særegne interesse derved, at de kunne se sin fremtid av den måte lyset brente på - talgdrypp, vekens bøininger eller hvis lyset slukket av sig selv betydde et eller annet. Ofte var tydningen den, at vedkommende person som lyset brente for var «feig».

Efter lysestøpningen tok man fatt på flatbrødbakningen. Dette arbeidet tok, med to bakere og en «steker», en ukes tid, og der blev bakt op beholdning for et år! Der baktes to sorter brød, et tynnere av finmel og et tykkere av grovt mel. Der blev også laget en hel del lefser, som det i baketiden blev spist store kvanta av, især som mellommål om eftemiddagen.

Når en var kommet så langt som til en 5 til 6 uker før jul, var det årets storrengjøring som tok sin begynnelse. Først blev storstuen og gjesteværelsene overhalt. Rengjøringen innlededes med at Hans-Jørgen feiet alle piper og ildsteder- og derpå pusset ovnene efterhvert som rom­mene stod for tur til å vaskes. Det siste værelset som blev skrubbet var dagligstuen. Dette skjedde gjerne en to, tre dager før jul, og efterpå fikk ingen benytte den, før den julaften blev åpnet for julens festlig­heter. Ved siden av all rengjøringen kom også kakebakingen, som tok noen dager. Og så var det sølvtøiet, der fikk en herlig omgang med wienerkalk for at det riktig skulde skinne i julen. Ennvidere en masse trekjørler som skulde ha et renselsesbad i kokende enerlaug. Og så alle petroleums-lampene! Disse var i hele vinterhalvåret et svært arbeide å holde rene og fylle. Stuepiken hadde daglig et stort arbeide med å bringe lampene frem og tilbake mel­lom de respektive rom og lampebenken i kjøkkenet, hvor puss av glass, veke og bren­ner samt oljepåfylling foregikk.

Efter at man i lengre tid hadde følt sig uvel av alt oppstyret ved rengjøringen og alt ståket til jul, kom endelig julaften som en befrielse ut av den ambulerende til­værelse, fra rum til rum, med gardinløse vinduer og rot med vaskebøtter og dertil sæpelukt hvor en gikk. Lillejulaften blev de siste forberedelser til festen utført, som å henge op gardiner, se efter at juletrepynten var i orden og sette tråd på epler og kakefigurer, der skulde henges på treet, samt bading og diverse andre småting.

Men så var det å skaffe juletre i et skogløst distrikt! Vilde man ha et grantre måtte dette bestilles langveis fra, og det var ikke så lite bryderi om vinteren da intet damp­skip anløp Vardenes. Derfor måtte man hjelpe seg på en annen måte. En mils vei inne i bunnen av Vardenesfjorden vokste ener, og den var utmerket å lage juletre av. Til skjelett for dette hadde man fra år til annet stående en stang på fot. Fra stangen gikk litt på skrå opad ut i alle retninger små runde spiler for å binde eineren til. På denne stammen, der var grønnmalt, blev så enerne bundet nedenfra og skrånende opefter, slik at det ferdig så ut som et riktig lubbent bartre.

Det var to bestemte personer der hadde i oppdrag å sørge for juletreet. Den ene var «han Mons i Skaret», der hadde fast leve­ranse av ener til Vardenes både til juletre og annet bruk. Den annen, «han Julius i Dompa», forestod opbindingen av eneren på stangen. Han utførte dette arbeidet med en slik ferdighet, at ingen tenkte på at det var et kunstig tre man hadde for sig. Juleaftens formiddag blev det nymonterte tre båret inn og plassert midt på gulvet i dagligstuen, som nu stod ferdig til fest. De voksne, som ikke var opptatt på annen måte, pyntet og satte lysene på treet.

I huset var det forøvrig travel virksom­het med mangt som skulde gjøres i den ellevte time. På soveværelsene skulde skiftes lakener m.v., lamper stelles og lys anbringes i alle staker, dertil en masse mat der skulde kokes. Og helt til kl.17 var der full travelhet i huset. Middag spistes ved tolvtiden, hvor der bl.a. servertes lutefisk og mølje for dem der kunde klare en sådan delikat rett.

Til butikken kom der jo også endel som skulde ha litt til jul, «om han Willatz vilde vær" så innerli" snil" å skriv" de" så lenge te" feske begynt"», og fikk de kreditt ellers, så kunde de jo ikke godt nektes til jul heller.

Ved mørkets frembrud kom barna inn efter å ha bedrevet noe av ventetiden med ski- eller kjelkeaking. Så var det op «på salen» for å bli pyntet til julaften. Efterpå ble det jo en stund da deres tålmodighet blev satt på prøve, ved at de måtte vente i spisestuen til alle var ferdige å delta i festen. De som sist blev ferdige, var de som holdt på i butikken. Og før de kunne være med, måtte de jo også ha sig en vask og omklædning. Det var en fryktelig lang og kjedelig ventetid for barna, som satt der forventningsfulle og spente på hvad der ventet dem i pakkene, både under jule­treet og mellom dets grener. Minuttene syntes som timer, og aldri kunne de bli fer­dige med å tende julelysene der inne, som var det siste arbeide før julaftenen kunde begynne.

På et stort rundt bord foran sofaen i stuen var dekket op med vin, kaker og julegodter for familien. I spisestuen var et lignende bord dekket for tjenerne. Her var også et bord med pakker til disse, som alle fikk sine tradisjonelle ting, pikene kjoletøi og de mannlige tjenerne et eller annet til garderoben. Like før døren til stuen blev åpnet, kom alle tjenerne inn i spisestuen for å delta i julaftens gleder. Når så alle endelig var samlet, var det store uforglemmelige øieblikk inne at døren til stuen kunne åpnes, og det med pakker og lys tett besatte juletre strålte en i møte. Det var en oplevelse som aldri glemtes. Sterkt oplyst stue, strålende juletre med mange pakker, festlig dekket bord og bare smilende ansikter å se.

Efter å ha gått rundt juletreet, sunget julesanger og drukket hinannen  til ved et    glass    mjød,    blev    endelig    barnas lengsel   tilfredsstilt,   de   fikk   begynne å lete efter pakkene til sig. Og da var det vel jubel over alle lekene som der alltid var rikelig med. Willatz fikk som regel et par broderte morgensko, forøvrig var det bøker eller nyttige ting til de voksne. I spisestuen kikket tjenerne forsiktig på sine pakker og var begeistret over det de fikk.   Man hygget sig så med julegottene og festlig samvær et par timer inntil pikene måtte ut i kjøkkenet til sine respektive gjøremål. Der skulde jo dekkes et bedre aftensbord i spisestue og kjøkken. Når man kom så langt, var julelysene nedbrent og treet forlengst ribbet for pakkene. Dermed var hovedinteressen for dette forbi, og barna fullt optatt av sine nye leker.

Efter å ha spist en god aftens hygget man sig videre utover kvelden, inntil Ole Lukøie kom til barna og de måtte i seng, hvor de minste gjerne sovnet inn med en eller flere av sin nye leker mellom hendene.

Første juledag var høitidelig og stille. Da møtte alle som ikke hadde husarbeide op i sine aller beste klær. Barna lekte stille med sine nye leker, og de voksne leste eller konverserte. Å komme til kirke første dag var utelukket, da det var over tre mil til hovedkirken og dertil en meget besværlig reise. Annen juledag var det gudstjeneste ved annekskirken, og hit var det en mils båtreise. Men var det ikke riktig pent vær, foretrakk man å bli hjemme. De eldre syn­tes det var behageligere å sitte lunt i gynge­stolen eller ligge på sofaen og lese et kapitel i postillen. Blev man herunder litt søvnig, var det så velsignet behagelig å kunde få «duppe» litt i stolen eller på sofaen før middagen.

I hjemmet rådet ingen pietisme. Og Willatz innlot sig sjelden i diskusjon om bibelske spørsmål, dog syntes han at Vårherre måtte være svært opprådd for materialer når han skulde behøve å ta et ribbein fra mannen for å lage kvinnen! Likeledes kunde det også være andre ting han også fant «pusserlig». Fru Willatz der­imot stod i ikke så liten opposisjon til den ortodokse oppfatningen. Hun deltok derfor ofte ivrig i diskusjonen med både prest og andre om religionsspørsmål som var oppe i tiden.

Juledagene spistes sent middag og var de eneste dager i året da man måtte ha lampelys ved måltidene. Første dag servertes festmiddagen bestående av suppe, ryper og dessert. På bordet vanket også øl, dram og rødvin. Om eftermiddagen hygget man sig ved et koselig kaffebord og om aftenen med festlig traktering uten noen støiende adspredelse.

Annen dag var det likeledes en bedre middag med stek som hovedrett. Denne blev båret hel inn på anretningsbordet, og så var det en av herrenes plikt å skjære for, førenn man satte sig til bords. Suppen blev likeså båret inn i en stor terrin og opøsningen foretatt ved anretningsbordet enten av fru Willatz eller husjomfruen. Til denne middagen var det gjerne kommet noen gjes­ter. Om ettermiddagen, efter kaffetid, samledes man i storstuen, hvor nu julemoroen begynte og dansen gikk lystig for sig.

De øvrige juledager moret man sig enten ved dans og juleleker, eller der spiltes Whist eller Boston. En dag i rom­helgen var der dansemoro med bevertning i borgstuen for tjenerne, og hertil hadde all den ungdom som var i nabolaget adgang. Dansen foregikk her i et hurtig og meget taktfast tempo, hvor man hørte sterke tramp i gulvet fra herrenes solide støvlehæler. Og de forlovede par, eller så­danne som var på god vei hertil, danset kinn til kinn til stor moro for barna som stod i bakgrunnen og lo av dem.

Juletreet stod i juledagene hensatt i et hjørne av stuen inntil nyttårsaften, da blev det atter plasert midt på gulvet, og det blev tendt julelys. Oppe i grenene blev der lagt en liten pakke til hver av barna fra beste­mor og likeledes fra foreldrene. Så holdt man likesom en festaften til, og lot jule­treet stråle med sine lys, men det var på langt nær den feststemning som på juleaftenen. Efterpå var der juleleker som ved midnatt avsluttedes med et lite tablå, hvori Job den yngste ønsket de tilstedeværende «godt nyttår», mens det gamle år representertes ved fetter Antonius liggende på gulvet som en olding der trakk sitt siste sukk.

Første nyttårsdag var det igjen en bedre middag, og om eftermiddagen og kvelden adspredelser og traktering. Dermed var den tradisjonelle feiringen av julen forbi. Men litt festing kunne det likevel bli helt inn til trettende dagen, da juletreet blev tatt frem på gulvet og det blev tendt lys for tredje og siste gang. Når så lysene var nedbrent og man hadde gått rundt juletreet og avsluttet julen med en sang eller to, gikk barna igang og høstet treet. Så blev det ribbet båret ut, og dermed også julen, som nu definitivt var forbi for denne gang. Og så var det for barna å begynne på skolen igjen.

Til helligtrekongersaften hadde man noen trearmede talglys til å illuminere med. En gang skulde Job og søsteren hans ordne med tendingen av et slikt lys. Det blev anbragt på et bord foran et vindu i spisestuen. Men på en eller annen måte kom barna til å velte lyset, så det kom bort i gardinet og antendte dette. Noen sekunder - og hele værelset kunde ha stått i brand, hvis ikke en av husets voksne øieblikkelig hadde fått revet ned det brenn­ende gardin og kvalt varmen. Hvis ingen voksne hadde vært tilstede i værelset nettop da, var sikkert julen den gang blitt avsluttet med en illuminasjon, der kunde ha lagt hele hjemmet i aske. Det var visstnok også siste gang helligtrekongerslys blev tendt på Vardenes mens familien Willatz bodde der.