Nykemedelen av Regine Normann

Lenge hadde Paulina og gudmora sittet foran ovnen på Føggeltaen og småprata i skumringen. Visst skulle ho hjelpe – så godt ho kunne og formådde. Gammelstukammerset måtte de gjerne få bi i, men harmelig var det at einaste barnet på Raen trengte be om slikt.

Lars-Johan Else braut torv og kasta innpå glørrne så det blussa opp. Visste Pauline hvor stor farsarven hennes var, og hvor Rarikdommens skreiv seg fra?  - Å nei, det gjorde ho vel ikke det. Men farmor til Pauline hadde fortalt Else det, siste året ho levde, og nå skulle ho fortelle henne det igjen:
Far til Paulines farfar, han gamle Dannel Per–Nilsa, gikk ut en morgen i grålysninga for å leite rak nord i fjæra utafor Raen, der Pauline visste at alt driv i land – og der de også fann far hennes (då han sette til).

Det hadde vært forrykende uvær i fleire dager og ikke kommendes på sjøen for uflygandes. Og bort etter fjære lå tjukt med bord og planker. Det var antagelig en Russ som hadde forlist.  Mens oldefar strevde som likest med å dra flofritt det han kunne rå med, fann han i tangbrua liket av en mann. Det var kledd i mørkeblå kledesklær med fine knapper  både i frakken og vesten. Kanskje var det en kaptein eller noe slikt fra det forliste skipet. – På den høgre handa hadde han en svær gullring, og lommeur av det reineste gull med ei kjede nett så tjukk som fingeren min. Han Dannel tok det alt sammen og dessuten en svær pung med gullpenger, som var i en av lommene. Det var så rimelig at han så gjorde. Men i staden for å føre liket heim og gi det en kristelig begravelse, som en hver kunne skjønne det ville ha, rulla han det utfor marbakken. Det såes ikke mer heller.

Men på vinteren reiset han sjøl til Bergen og bytta pengene, for det var nok ikke gangbar hos oss. Han vendte heim med en ustyrtelig mengde sølvsaker og annen stas, som ennå er å se levninger etterpå Raen. Den storblomstrede silkekjolen, farmor til Pauline fikk på seg i grava, skulle være kjøpt på den ferda, og øredobbene hun arva etter henne også. Men ikke ei jordisk sjel ante hvor han fikk pengene fra.

Så var det ei natt midt på lyseste sommeren. Han Dannel og ho Valborg, kona hans, lå i sin fasteste søvn. Det var enda i gammelstua de lå, og der var det vinduer på begge sider, så sola skinte tvers gjennom stua natta som dagen. – Som sagt, der de lå  i sin søteste søvn, flaug døra opp med et smell, og en kom inn på knirkende støvler og i blå kledesklær med blank pynt både her og der. De kunne skjelne han riktig tydelig, for han gikk og dreiv att og fram i sola mellom vinduene.
Han Dannel var likbleik og kjærba ho Valborg om å få komme til veggen. Men ho rikka seg ikke som ventende kunne være, så dødsens vettskremt ho var. Ho holdt plent på å dåne og dro skinnfellen over seg, så det bare blei et bittelite gløttehol.

Men han som gikk og dreiv, leita fram av skapet alt sølvtøyet de hadde kjøpt det året og sette det på bordet. Han så vond ut og hytta bort til senga åt han Dannel, som lå og ba fadervår.  Da alt var framgrave, gikk han beint til senga og greip han Dannel i høgre aksla. Han Dannel sette i et skrik, og ho Valborg svimte av. I det samme forsvann liknelsen og alt sto som før.

Nå først skrifta han Dannel henne Valborg heile tildragelsen med liket og pengene. Men om morgenen var det merke etter grep av fem fingre oppå skuldra hans.
Seien stima under land, og de fikk anna å tenke på. For den gang dreiv både kar og kvinnfolk seifiske om sommeren, ho Valborg og han Dannel var så godt som ikke av klærne heile veka. Iblant syntes han det svei og pirka i skuldra. Men han vørte ikke før lørdagskvelden han vrengte skjorta av. Men da tenkte han grangivelig han skulle krepert av svie og brenne. Aksla og overarma var gulgrønn og opphovna, akkurat som ei stappa pølse, men i merkene etter fingrene var gått hol, der tyta det blodvåg ut.
Søndag morgen reiste Valborg til kjerke og maka det så at ho i skapet bak alteret fikk stjålet en stump alterlys. Den kokte ho sammen med gudsgras til grøt og la omslag om armen. – Men det var ganglaust.

Nå var det just på den tiden ho Finn-Beret ajerte som best med trollkurene sine inne i Eidsfjord. Ho skal forresten ha vært klokere enn både presten og doktoren, enda slik de hatra og var på henne støtt og stendig. Men Sortlandsdoktoren, han reiste til henne og spurte reinspika korlesen ho bar seg åt med å kurerer folk som han hadde oppgitt.  Så gikk ho med han opp i dalen innunder fjellura, og sant er det også, at han lærte mer av ho Finn-Beret den økta enn han hadde gjort i mange år i København.
Som sagt, var det noen som kunne hjelpe i et aparte tilfelle, måtte det være ho.  Og han Dannel tok gluntan, farfar din og han Berghard, broren som kom bort året etter på Finnmarka, og rodde inn i Eidsfjorden.  Det var sein kvelden de rakk fram. Gammen lå like ved fjæra, og de så ho var oppe, for døra sto på gløtt, og det rauk av ljoren.

Dannel lot gluntan bli i båten og gikk einslig opp. Men så fælen var han aldri blitt som da han traff ho Finn-Beret, og ho på stående flekk spurte koffer han hadde drygd med å komme. Han visste vel at daumannsgrepet var det verste å kunne råke ut for.

Kaldsvett segna han ned på benken innfor døra og ropte: kor i guds navn ho kunne ha greie på det. Sa som sant var at veien var lang og slitsom, og at han ikke hadde tenkt seg det var så bråfarlig. Ho svarte ingenting, satt og smatta på krittpipa og kara i glomørja borte ved gruva. Han grov fram lite tobakksrusk til henne og henta brennvinsflaska opp av undertrøyslomma og fylte i sølvtomlingen.  Ho drakk ut i ett drag, og han helte i på nytt. Men da satt ho lenge og glodde i brennevinet før ho tømte den. Så sa ho: - Koffer skuva du han frå land? Du kunn då vel begripe at det var kristelig begravelse han ville ha?
Det grøste i Dannel; han la en femseddel på bordet og ba henne hjelpe enten det nå var så eller så.

Det var jordgolv i gammen og ikke synderlig annen lysning enn fra ljoren, og han syntes mestedels ho ligna et spøkelse som ho tasla kring på komagne og plukka ihop alle remediene sine. Først hogg ho en tollekniv i kvert hjørne. Så tok ho en tinntallerken, hadde tjære og svovel oppå og dryssa noe av en pose over. Det så ut som høymod. Tallerkenen satte ho på en krakk, kledde Dannel av overtil og la handa til den sjuke arma på bordkanten. Krakken og tallerkenen flytta ho inn under armen og tente varme på. – Det spruta og spraka, og det var en stank så en kunne gi opp både lever og lunger, men gjennom røyken øyna han henne. Ho for rundt i tull, jeika og song, spytta og tvia og kasta med sand både høgt og lågt. Kofta sto som en skinnstakk, og komagene rørte knapt jordgolvet, så fort gikk det. Men da ho var ferdig, hagla svetten av henne, og det valt skum i munnvikene.

Han er ikke av vår tru! Hadde han det vore, skull eg vel ha greidd han! Bryt det opp att te vinters, kann ikkje eg hjelpe deg. Skorpa hadde lagt seg på såret, og verken var lindra.

Men hen imot juletider barut arma opp. Han søkte prest og han søkte doktor. Men Pauline hadde vel hørt at han dødde utpå vårparten som en elendig Lasarus, sår og sundverkt over heile kroppen. Og både sønnen hans, og sønnesønnen hans, far til Pauline, bleiv i maksver tett utfor landet, så noen større velsignelse har ikke følgt de pengene. Måtte det berre gå deg be`re, du som er inaste arving til alt sammen, når mor di fell ifrå.