Skipperen på Anda (1983)

Utenfor Langenes ligger ei øy, Anda, hvor det bare går an å lande i stille vær. Her bodde det en skipper, og han huset folk som ikke nådde land før uværet. Men gjestende måtte ikke la noen få vite hvor de hadde vært. En kveld i et fælt uvær med høy sjø, storm og snøkov, var en fiskerbåt på havet nær Anda. Plutselig fikk halskaren øye på et skjær med 3 store skarver. Han syntes skjæret beveget seg, og sjøen brøt ikke mot det som mot andre skjær. Straks kom de til et åpent sund og til en gård med rødmalte hus, jekt ved brygga, og alt det som på et handelssted. I krambua  traff de en gammel mann, og de spurte om de – som var fordrevet av uværet – kunne få hus. Gamlingen spurte dem om de hadde sett sønnene hans ute på sjøen, men de hadde ikke sett annet enn et skjær som de syntes flyttet seg, og der traff de  tre skarver. ”Ja det var gluntan mine”, sa gamlingen.  De ble vel mottatt og fikk god forpleining. Da sønnene kom i land, hadde de ikke fisk i båten,  men kobbeunger. Om morgenen sa verten at været hadde lagt seg, så de kunne dra og komme seg velberget heim, men de måtte ikke fortelle noen hvor de hadde vært til huse. Da de rodde ut av havna og gjennom sundet,  begynte snøkovet å lette. Men handelsstedet var borte, bare den lille øya Anda lå der. De holdt tett med hvor de hadde vært. Men en av dem som av og til tok seg en rus, kom en gang til å fortelle det. Siden den gang er ingen blitt huset av skipperen på Anda.