Tausa som ville ha tørkleet sitt tilbake

På Ingelsfjordeidet, ved innerenden av Storvatnet i Øksfjorden i Lødingen, hadde en samefamilie satt opp teltene sine. De bygde også et reingjerde av rajer og bjørkeris slik skikken var. De hadde reinflokken i innhegningen hver dag for å melke simlene. Reinflokken var delt slik at oksene og ungdyra gikk i fjellet på den ene siden av eidet og kalvene på andre sida.

Familien hadde to halvvoksne sønner og to mindre barn, en gutt og ei jente. De to sistnevnte hadde stor morsomhet og tidtrøyte av å leke framved vannkanten på Storvatnet. Her var det grunt og ikke så farlig. En dag de drev og lekte slik, fant jenta et tørkle. Det var fint og forseggjort. Hun tok det med seg hjem til teltet. Foreldrene lot henne beholde det.  Men i tida etterpå var det ikke fred å få om natta. Rop og jammer hørtes, og hele familien lurte på hva dette kunne bety. Snart begynte de å lure på om tørkleet ungene hadde funnet, hadde noe med dette å gjøre. De var aldri redde, men den trivelige plassen de hadde funnet, var liksom ikke den samme lenger. Det begynte å bli utrivelig med all ynkinga og skrikinga som de ikke hadde noen forklaring på.

En dag gikk faren i familien ned til Ytre Sommerset for å bytte til seg varer. Han var godt kjent i den lille bygda og var en respektert mann der. Han ble bydd kaffe og takket ja. Samen og bonden snakket ivrig sammen, og i samtalens løp kom samen inn på at det var slik uhygge på plassen hjemme om natta. Han lurte på om det var noen av bygdens folk som drev gjøn med dem. Det hadde bonden lite tro på.

Da fortalte samen om tørkleet som ungene hadde funnet i Storvatnet. Da ble det et øyeblikk helt stille i stua. Bonden forklarte at året før hadde tausa hans gått gjennom isen på vatnet. De fant henne aldri. Tørkleet hadde tilhørt henne. Bonden ba samen om å gi tørkleet tilbake til vatnet.

Det ble gjort. Samen  festa en stein til tørkleet og kasta det på vatnet der jenta hadde funnet det.

Da han kom heim til teltet igjen, fortalte han kona at si at nå var de sannsynligvis kvitt uhygga om nettene. Dette medførte riktighet. De hørte aldri noe mer.-